Som innvendig utvekst, hypertrofisk, fra pannen eller et sted oppe på
hodet, om ikke en snylter, fra hvor, kanskje medfødt, som om ikke
naturen er full av ekstravaganse, voldsomt oppblomstret, hvorfor, nesten
som en maske; ikke se på meg, er det det som ropes fra dette
fotografiet om ikke en ny arts mutasjon; homo sapiens decapoda, liksom
mutert pussig fantastisk under vann eller på grunn av hydrofili; hvem
elsker ikke vannet eller er tiltrukket av det; for en akt av storhet, i
det skjulte den endelige lenken, den bortkomne lenken gjenfunnet for å
få oss lenket til dyreriket, de få, men uttrykksfull apparisjon,
gjenværende rester trekket all tvil til siden: De salte tårene.
Omrisset, som en silhuett, bak dekapoden, er som et mørkt portrett av en
spissneset mann i profil, som om det er en bakside som opponerer mot
sin makabre forside, diagnostisert som brokk, fjesbrokk eller pannebrokk
grotesk og heldekkende som en harpesering av utseende, ved å skinne så
tydelig i sin skyggelagte verden; hvem kan benekte at det monstrøse har
en vennlig side og at dets vennlige side bærer det største hjerte i
verden: Elefantmannen har fått sin etterlengtete protagonist:
Blekksprutkvinnen.
Hvor sitter, ettersom den løftete armen
indikerer en munn, de ytre sansene, for oss usynlige, i utposingen,
eller bak inngrodd, nesten forblindet, kan det virke, hvis ikke synet,
hva med munnen og nesen, oppfatter verden via dens tentakler; ti stykker
som avleser alt; også den ventende sigaretten men hvor skal den finne
seg til rette?
Skrekk og gru; som et fremmedelement, tenk bare på
Elefantmannens yppelige tilsminket og fremragende skuespiller John
Hurt, også skuespilleriet året før i den første Alienfilmen; en
astronaut langt vekk i fra; Gokk bortenfor Gokk, og flere ganger til,
som fra ingen steder, blir angrepet, eller mer kastet, rett i fleisen,
hjelmtildekket, et blekksprutaktig monster som limer seg fast urikkelig,
idet han og hans reiseselskap undresøker en gigantisk hule eller mer en
hall, fremmedartet, skummel, som om de ytre grensene alltid bør forbli
uoverstigelige.
Tilbake i romfartøyet, og i koma, om jeg husker
rett, avkledd astronauthabitten, ligger John Hurt med det monstrøse over
ansiktet, liksom nedfelt gjennom hjelmen og snart borte fra fjeset, for
å dukke opp klønete, blodplettet, gjenfødt til det ugjenkjennelige, ut
av hans mage, borthoppende, keitete, for å bli opphavet til de kommende
monstrene; sofistikerte, slimete, som om de lekker saliv, eller blir
geile av onde gjerninger, tannsylkvasse, ultrahurtige, livsfarlige.
Men vent nå litt, hva om denne ukjente ukjære ukjure er et dressert og
hjemmekjært monster som har blitt så stuevarmt at det legger seg hvor
som helst eller ufint tar seg til rette; som med en usedvanlig manøver
krysser over sin verts ansikt før det på sin merkelige måte forsvinner
klaprende klaskende, liksom alltid fuktig, ned i sin ventende
gullfiskebolle, kanskje ikke ulikt askebegeret, vannfylt med
uhumskheter, som for å stå i stil med hjemmets pamfilius.
