Ole Robert Sunde

Somehow Starfish

Som innvendig utvekst, hypertrofisk, fra pannen eller et sted oppe på hodet, om ikke en snylter, fra hvor, kanskje medfødt, som om ikke naturen er full av ekstravaganse, voldsomt oppblomstret, hvorfor, nesten som en maske; ikke se på meg, er det det som ropes fra dette fotografiet om ikke en ny arts mutasjon; homo sapiens decapoda, liksom mutert pussig fantastisk under vann eller på grunn av hydrofili; hvem elsker ikke vannet eller er tiltrukket av det; for en akt av storhet, i det skjulte den endelige lenken, den bortkomne lenken gjenfunnet for å få oss lenket til dyreriket, de få, men uttrykksfull apparisjon, gjenværende rester trekket all tvil til siden: De salte tårene.

Omrisset, som en silhuett, bak dekapoden, er som et mørkt portrett av en spissneset mann i profil, som om det er en bakside som opponerer mot sin makabre forside, diagnostisert som brokk, fjesbrokk eller pannebrokk grotesk og heldekkende som en harpesering av utseende, ved å skinne så tydelig i sin skyggelagte verden; hvem kan benekte at det monstrøse har en vennlig side og at dets vennlige side bærer det største hjerte i verden: Elefantmannen har fått sin etterlengtete protagonist: Blekksprutkvinnen.

Hvor sitter, ettersom den løftete armen indikerer en munn, de ytre sansene, for oss usynlige, i utposingen, eller bak inngrodd, nesten forblindet, kan det virke, hvis ikke synet, hva med munnen og nesen, oppfatter verden via dens tentakler; ti stykker som avleser alt; også den ventende sigaretten men hvor skal den finne seg til rette?

Skrekk og gru; som et fremmedelement, tenk bare på Elefantmannens yppelige tilsminket og fremragende skuespiller John Hurt, også skuespilleriet året før i den første Alienfilmen; en astronaut langt vekk i fra; Gokk bortenfor Gokk, og flere ganger til, som fra ingen steder, blir angrepet, eller mer kastet, rett i fleisen, hjelmtildekket, et blekksprutaktig monster som limer seg fast urikkelig, idet han og hans reiseselskap undresøker en gigantisk hule eller mer en hall, fremmedartet, skummel, som om de ytre grensene alltid bør forbli uoverstigelige.

Tilbake i romfartøyet, og i koma, om jeg husker rett, avkledd astronauthabitten, ligger John Hurt med det monstrøse over ansiktet, liksom nedfelt gjennom hjelmen og snart borte fra fjeset, for å dukke opp klønete, blodplettet, gjenfødt til det ugjenkjennelige, ut av hans mage, borthoppende, keitete, for å bli opphavet til de kommende monstrene; sofistikerte, slimete, som om de lekker saliv, eller blir geile av onde gjerninger, tannsylkvasse, ultrahurtige, livsfarlige.

Men vent nå litt, hva om denne ukjente ukjære ukjure er et dressert og hjemmekjært monster som har blitt så stuevarmt at det legger seg hvor som helst eller ufint tar seg til rette; som med en usedvanlig manøver krysser over sin verts ansikt før det på sin merkelige måte forsvinner klaprende klaskende, liksom alltid fuktig, ned i sin ventende gullfiskebolle, kanskje ikke ulikt askebegeret, vannfylt med uhumskheter, som for å stå i stil med hjemmets pamfilius.

Ole Robert Sunde