(For English scroll dovn)
Signe Marie Andersen
Rogaland
Kunstsenter
Livet er en scene
Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 19.04.2004
Iscenesatt fotografi som konsentrer livet mot nullpunktet og gir oss
absurd humor med på veien
Livet er en scene, skrev Shakespeare, og Signe Marie Andersen følger opp
tanken i de fotografiene hun nå viser i Rogaland Kunstsenter. Hun nøyer seg
imidlertid ikke med å observere menneskets sju aldre og de rollene det spiller
gjennom livet. Hun skaper selv sin virkelighet og sine roller i bilder som
springer ut av én av de sentrale uttrykksformene innen samtidskunsten de siste
20 årene: Det iscenesatte fotografiet.
Hun opptrer selv i noen av bildene, i tilsynelatende heroiske positurer
som egentlig er fullstendige absurde og latterlige: Som en Rambo bærer hun et
”våpen” i en park - ikke noen dødelig bazooka, akkurat, men en
løvfjerningsblåser; og som vaskekone retter hun blikket mot det himmelvendte
fjerne, som om skurejobben gir henne en guddommelig inspirasjon. For i det
iscenesatte fotografiet er virkeligheten en fabrikasjon, og bildet selv er en
påvisning av at det objektive fotografiet slett ikke finnes.
Hva har skjedd her? Andersen ligger på verandadekket i ett av
fotografiene, med veltet stol og med to fisk foran seg - den ene spist, den
andre som en fristelse hun antakelig slett ikke kan motstå. Vi ser en historie
uten begynnelse, uten ende; en handling helt uten rasjonell begrunnelse.
Andersen gir oss livet som en gåte, som kan oppleves i klare, tydelige bilder,
men som likevel unndrar seg logikkens tvangstrøye. Her arbeider hun i
forlengelsen av surrealistenes arbeidsmetode. I noen av bildene er
inspirasjonen fra Giorgio de Chiricos metafysiske maleri åpenbar, i andre er
slektskapet til den britiske kunstneren Boyd Webbs iscenesatte fotografier fra
åttitallet påtakelig.
Fotografisk er dette slående opptak, og i komposisjon kan de nærmer seg
det banale: I ett bilde er en stålampe plassert ute i en eng nokså nøyaktig
midt i bildet, og skaftet til vaskekosten i ”No waves” danner en helt regelmessig
diagonal - resultatet er en insistering på en stille statisk betydning som
unnslipper idet vi tror vi griper den. Likevel ligger der en følelse av
ensomhet i disse bildene - en slags eksistensiell ensomhet som mennesket ikke
kan unnslippe. Andersen makter å gi dette en visuell form men en absurd
”deadpan” humor som sentralt virkemiddel; og her ligger en sterk kunstnerisk
kraft.
Enkelte av fotografiene kan nok bygge vel mye på den slående visuelle
vitsen, men her er mer enn nok av godt stoff til å gi utstillingen en større
dybde. Ikke minst er det store bildet ”Splendid isolation”- en praktfull
oppsummering av det absurde elementet i Andersens billedverden. Mot en beksvart
bakgrunn, i avgrensede lyskjegler, ser vi tre enkle oppstillinger, eksempler på
stilleben, ”nature morte” - dødens nærvar - menneskelivet i tre stadier: En
isolert lampe - en stol med to støvler - et rep med et par fisk. Becketts
knappe form og pessimistiske innhold får her en konsentrert visuell form. Vi
venter på Godot, og i mellomtiden prøver vi å finne mening i noen av de
meningsløse gjenstandene vi omgir oss med.
I mellomtiden kan vi ligge i gresset, som i videoen ”Time flies by when
you’re a driver on a boat”, og skue utover havet - og la tid og evighet drive
forbi, alt mens vi blåser såpebobler : Åndedrettet føres bort av vinden, og
resten er taushet.
Signe Marie Andersen
Rogaland
Art Center
All the world’s a stage
By Trond Borgen, Stavanger
Aftenblad 19.04.2004
Staged photography with focus on the absolute starting point, that
gives us absurd humor along the way..
”All the world’s a stage,” Shakespeare wrote, and Signe Marie Andersen
follows that thought with the works exhibited in Rogaland Art Center. She
doesn’t settle, however, on observing the different ages and stages of mankind,
and the roles they play throughout life. She creates her own reality and role
in pictures based on one of the central means of expression in the past 20 years
of contemporary art: The staged photograph.
She appears herself in some of the pictures, in apparantly heroic poses
that are actually utterly absurd and humorous: Like a Rambo, she carries a
”weapon” in a park - not quite a deadly bazooka, but a leaf blower; and
as a cleaning lady she gazes out towards the far heavens, as though the
scrubbing gives her divine inspiration. Because in the staged photograph
reality is a fabrication, and the picture itself indicates in fact that
photography that is objective, does not exist.
What has happened here? Andersen lies on the patio floor in one of thephotographs, a chair has fallen over,
and there are two fish in front of her - one has been eaten, and the other
seems to be a temptation she probably can’t resist. We see a story without beginning
nor end; a story devoid of rational explanation. Andersen presents us life as a
riddle, which although experienced in clear, evident pictures, still escapes
the straight-jacket of logic. In this case she works in the tradition of the
Surrealists. In some of the pictures the inspiration is clearly from Giorgio de
Chirico’s metaphysical paintings, in others there is obvious reference to the
British artists Boyd Webb’s staged photographs from the Eighties.
Photographically, these are magnificant prints, and in composition, they
are almost banal: In one work, a lamp is placed in a field, almost exactly in
the middle of the picture, and the shaft of the broomstick in ”No waves”
creates an almost exact diagonal - the result is an insistance on a quiet,
static significance which escapes just when we think we’ve caught on to it.
Still, there is a sense of loneliness in the pictures - a sort of existential
loneliness which one cannot elude. Andersen is able to give this a visual form with
an absurd deadpan humor as key element; and therein lies a strong artistic
force.
Some of the photographs may rely on the obvious visual gag, but there is
more than enough quality to the works to give the exhibition greater debth. Not
to mention the large picture ”Splendid isolation” - a magnificent summary of
the absurd element in Andersen’s pictorial world. Seen against a pitch-black
background, in isolated beams of light, are three simple arrangements, examples
of still lifes, ”nature morte” - the presence of death - human life in three
stages: An isolated lamp - a chair with two boots - a rope with a couple of
fish. Beckett’s economic form and pessimistic contents is here given a visual
form. We wait for Godot, and in the meantime try to make sense of the
meaningless objects we surround ourselves with.
In the meantime we can lie in the grass, as in the video work ”Time
flies by when you’re the driver on a boat”, and gaze out on the ocean - and let
time and eternity drift past, as we blow soap bubbles: Our breath is carried
away by the wind, and the rest is silence.