Eg ser framføre meg og eg ser ikkje noko særskilt, men eg har likevel ei
kjensle av at nokon, eller kanskje eit noko, likevel ser meg og så tenkjer eg
at nokon kan sjå meg, i mitt vesle liv, eg tenkjer at nokon kan sjå mitt vesle
liv, til dømes kan sjå meg liggja på senga og pusta, at nokon kan sjå meg reisa
meg og gå bort til vindauget, at nokon kan sjå meg stå ved vindaget. Men eg kan
ikkje lenger stå ved vindauget. Eg kunne gjera det. Ein gong kunne eg stå ved
vindauget og sjå ut og ein gong hengde eg opp ei tyllgardin framføre vindauget
slik at det ikkje skulle vera så lett å kunna sjå meg stå framføre vindauget,
men likevel, når eg stod der framføre vindauget, kjendest det ut som om nokon,
eller eit noko, såg meg og eg høyrde ei røyst som sa
Eg ser deg, sa røysta
og eg svara ikkje på det, men eg dekka meg til med armane og hendene
best eg kunne klara det, ein arm over brysta, og ei hand der nede
Eg likar deg, sa røysta
og eg svara ikkje og eg berre stod der og såg ut vindauget og så trekte
eg gardinene for og sette meg ned på senga og så la eg meg ned på senga og eg
låg naken på senga og det kjendest ikkje ut som om nokon såg meg og difor
reiste eg meg opp og eg trekte gardinene frå og så la eg meg på senga og
breidde dyna over meg, for sjølv om eg ikkje ville at nokon skulle sjå meg, ja
så kjendest det mindre einsamt ut, på sitt merkelege vis, om nokon, eller eit
noko, såg meg, i alle fall såg andletet mitt, og så låg eg der og lytta etter
røysta og så kunne eg igjen høyra røysta seia at ho såg meg og at ho lika meg
Eg likar deg, sa røysta
og så vart det stilt, uendeleg lenge, slik kjendest det ut,
var det stilt
Likar du meg, sa eg så
Ja eg likar deg, sa røysta
Er det sant, sa eg
Ja, sa røysta
Likar du andletet mitt, sa eg
Ja, sa røysta
og så vart det stilt igjen og eg berre låg der og eg la meg over på sida
og eg såg mot vindauget og nokon, eller eit nokon, såg meg, og eg lika det, og
eg lika det ikkje, for nokon ser meg, eller eit noko, tenkte eg og så reiste eg
meg, ja eg kunne reisa meg, eg kunne sjå ut vindauget, og nokon, eller eit
noko, kunne sjå meg og eg eg kan ikkje lenger reisa meg, eg kan ikkje lenger
sjå ut vindauget, eg finst ikkje lenger og eg ser mitt indre auga sjå inn i det
som ikkje er, inn i det store tomme rommet av forståing, av kjærleik, eller
berre av noko, av noko som er, av vindauget, av senga. Eg er som berre er tomt
og som vil bli fylt, bli fylt ikkje lenger, tenkjer eg. Men eit noko er. Og eg
er dette noko, kanskje er eg dette noko. Eg står og ser ut vindauget. Og nokon,
eller eit noko, ser meg.
Jon Fosse
A Something
I look ahead and I don’t see anything special, but I still have a
feeling that someone, or perhaps a something, can see me and I think that
someone can see me, in my little life, I think that someone can see my little
life, can see me as I lie here on my bed and breathe, for instance, that
someone can see me standing up and walking over to the window, that someone can
see me standing at the window. But I cannot stand at the window anymore. I
could once. There was a time I could stand at the window and look out and once
I hung a lace curtain in front of the window so it wouldn’t be so easy to see
me standing in front of the window, but still, when I stood there in front of
the window, it felt as if someone, or a something, saw me and I heard a voice
saying
I see you, said the voice
and I didn’t answer it, but covered myself with my arms and hands as
best I could, one arm across my breasts, and one hand down there
I like you, said the voice
and I didn’t answer and I just stood there and looked out the window and
then I drew the curtains and sat down on my bed and then I lay down on the bed
and I lay naked on my bed and it didn’t feel as if anyone could see me and so I
stood up and I pulled back the curtains and then I lay down on the bed and
pulled the blanket over me, because even if I didn’t want anyone to see me, yes
it felt less lonely, in a strange way, if someone, or a something, could see
me, at least could see my face, and then I lay there and listened for the voice
and then I could hear the voice again saying that it saw me and that it liked
me
I like you, said the voice
and then there was silence, for an infinitely long time, it felt like,
there was silence
Do you like me, I finally said
Yes I like you, the voice said
Is it true, I said
Yes, the voice said
Do you like my face, I said
Yes, the voice said
and then there was silence again and I just lay there and I turned over
on my side and I looked at the window and someone, or a something, saw me, and
I liked it, and I didn’t like it, because someone could see me, or a something,
I thought and then I stood up, yes I could stand up, I could look out the
window, and someone, or a something, could see me and I I can no longer stand
up, I can no longer look out the window, I don’t exist any longer and I see my
inner eye looking into that which is not, into the big empty room which is just
empty and which wants to be filled, be filled of understanding, of love, or
just of something, of something that is, of the window, of the bed. I am no
more, I think. But a something is. And I am this something, perhaps I am this
something. I stand and look out the window. And someone, or a something, sees
me.
